Artikeln var införd i författarens kolumn Globalt i den Norska tidningen Dagens Næringsliv och publiceras med tillstånd från författaren och Dagens Næringsliv.

Hvis ikke vesten satser maksimalt på å levere våpen for å vinne krigen sitter man igjen med et større Russlandsproblem enn før. Men innsatsen er risikabel og resultatet uvisst. Fristelsen til å ri to hester er stor.

Da Malta ble beleiret av 40 000 ottomanere i mars 1565 var det kun 600 maltereserriddere – faktisk min orden –  som forsvarte øya. Riddernes stormester Jean de la Valette, som Valetta er oppkalt etter; tryglet kongen av Sicilia om hjelp. Denne lovet 8000 soldater i juni. Men de kom ikke før ottomanerne var i ferd med å tape, i september. Kongen kalkulerte med at han trengte soldatene selv dersom Malta falt. Risikoen var for høy til å involvere seg med den risiko det innebar.

Denne historien er relevant for Ukraina-krigen. Skal man involvere seg så mye at man får et ansvar for krigens gang? Eller holde en viss avstand og se det hele an?

Jeg var nettopp på familien Ax:son Johnsons Engelsberg-seminar, i år med Ukraina-fokus. En diplomat fra Kyiv – som tok toget til Polen og fløy opp – poengterte sterkt at Russland ikke kan stoles på; at krigen må vinnes ved vestlig hjelp. Men general Adrian Bradshaw, tidligere nestkommanderende i NATO, hadde en svært nøktern analyse av våpenhjelpen: NATO må ikke trekkes inn og det er nå stor fare for eskalering, mens det slett ikke er sikkert man vil vinne. Det er altfor mye ’bravado’ rundt omkring, sa han. Krigen vil være langvarig og NATO er en defensiv allianse som skal sikre medlemmenes sikkerhet. Det er en grunn til at Ukraina ikke er i NATO – for NATO verken vil eller bør garantere Ukrainas sikkerhet.

Det som er klart, er at motstanden Ukraina nå møter, er formidabel. Kampen om Kyiv var relativt lett; man forsvarte byen mot stridsvogner som stod i åpent lende og som var sårbare p g a manglende fremrykning og støtte. Det var ingen luftkontroll fra russisk side og man trengte kun lette våpen. Nå er Ukraina i en stillingskrig med tungt artilleri og mye mer bombing fra fly. Man trenger derfor langtrekkende missiler, langtrekkende artilleri, fly og ammunisjon i store mengder. Dette tar tid å få inn og sårbarheten ved transporten er større enn før. Russland setter mer og mer inn på å vinne og russifiserer okkuperte områder.

En annen militær vurdering er fra infanterigeneralen Ben Hodges som kommanderte US Army Europe for kort tid siden. Han mener at det såkalte kulminasjonspunktet for russerne kommer sent i august – det er da ikke lenger nok ammunisjon, soldater og reservedeler og russerne mister da stridsevnen. Dette tilsier at vesten skal intensivere leveransene av våpen mest mulig og gjøre ukrainerne klare til å gå på offensiven på sensommeren.

Og da vinner man vel?

Nei, det kan gå helt motsatt, sier andre, for hva gjør Putin dersom han mister stridsevne? Han annonserer våpenhvile og forhandlinger. Og da er fristelsen meget stor for mange i vesten – for endelig kan krigen ta slutt og med den risikoen for eskalering. Både Frankrike og Tyskland vil ønske en forhandling; og Putin kan dette spiller godt – selv om man innerst inne vet at russerne etter dette angrepet ikke kan stoles på, er en forhandlet utvei den naturlige løsningen for de fleste i vesten, for krig i seg selv er et stort problem for en demokrati.

Forhandlinger kan trekkes ut i årevis, og er det først en våpenhvile, vil Ukraina neppe bryte den, i alle fall vil ikke vesten stå bak et slikt brudd. Tiden vil gi russerne anledning til å bygge hæren opp igjen og Putin kan uten problemer presentere det som har skjedd, som en seier. Han har full kontroll på narrativet hjemme, noe som Ukraina-kjenneren Timothy Snyder påpeker. Putin kan når som helst fabrikkere en seier for hjemmepublikum.

En slik ny runde med ‘Minsk’-forhandlinger vil returnere Ukraina-problemet til den samme situasjonen som før krigen og vil bety at NATO får tilbake et økt Russlands-problem; denne gang med klar kunnskap om at Russland faktisk angriper andre land. Europa vil derfor leve farligere enn før med et slikt Russland og USA vil vende seg mot Asia igjen og primært overlate europeisk sikkerhet til Europa. Det betyr mer forsvarsutgifter og mer av regningen for Ukraina – og deltagelse i Asia:

For som Kina-eksperten Hal Brands påpekte, er Kina på nedadgående maktmessig p g a vestlig reservasjon mot globale verdikjeder, synkende folketall og pandemi. Og hva gjør en stormakt som mister makt? Den når sine strategiske mål snarest mulig. Brands estimerer at Taiwan sannsynligvis blir forsøkt innlemmet i Kina i tidsvinduet 2024-2030. Og konfliktene i Sør-Kina havet er allerede et faktum. Hva er da mer naturlig enn at USA vil ha allierte med på operasjoner i Asia? Europa vil måtte prioritere sikkerhetspolitikk i mye større grad enn hittil.

Gjør man som kongen av Sicilia kan det blir en Pyrrhos-seier, for risikoen man unngår i Ukraina blir større i Europa dersom krigen tapes.

Forfatteren er professor vid institutt for statsvitenskap, Oslo universitet.

Mer av samma skribent